Trenger vi internettsensur?

De siste dagene har vi sett en voldsom debatt i media om hvem som har ansvaret for innhold i kommentarer på nettavisene. Dette kommer i kjølvannet av at rykter om tidligere Start-trener Stig Inge Bjørnebye ble lagt ut på debattforumet til Fædrelandsvennen. Bjørnebye klaget Agderposten inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU) etter at avisen gjenga innleggene på redaksjonell nettplass, og i går fikk han medhold i utvalget.

Saken bringer en del interessante spørsmål på banen: Er aviser ansvarlige for innhold publisert av lesere på deres nettsider? Burde disse kommentarene sensureres? Burde alt innhold på nett sensureres? Isåfall, hvem skal gjøre det? Og er det teknisk mulig?

For å ta det siste først, sensur av innhold på internett er umulig i dag, så langt jeg kan forstå. Hvis jeg vil spre et rykte, så kan jeg gjøre det. Skulle nettavisene stenge for kommentarer er det nok av andre blogger og diskusjonsfora, både i Norge og i utlandet. Å opprette en ny blogg eller legge ut innhold på Twitter tar heller ikke mer enn noen sekunder.

Personlig mener jeg at enhver form for sensur er skummelt, og et spark mot ytringsfriheten. Bare ordet gir meg assosiasjoner til fortidsgufs fra Sovjetunionens informasjonskontroll og overvåking. En rekke land sensurerer nettsider i dag, men jeg tror ikke dette er land som Norge ønsker å bli satt i samme bås som.Jeg tror løsningen på problemet er enklere enn man tror. Ved å ansvarliggjøre den enkelte kommentaren blir ansvaret tatt vekk fra nettavisene. Anonyme kilder har aldri vært spesielt ansett innen journalistikken, og internasjonalt ser det ut til at flere og flere identifiserer seg med fullt navn når de legger ut innhold. Selv kan jeg ikke huske sist gang jeg kommenterte noe anonymt, og jeg kan som, regel stå for det jeg skriver.

Dette krever selvfølgelig en form for registrering, som kanskje kan være problematisk rent teknisk, men det burde være mulig å for eksempel kreve registrering via mobiltelefon.

Internett er ikke lenger en ren informasjonskanal, men et sted folk går for å utveksle meninger. Dermed har alle blitt innholdsprodusenter, og denne trenden tror jeg vanskelig kan stoppes, og det er bra. De tradisjonelle mediene bør ikke ha monopol på informasjon, men “mannen i gata” må også ha spilleregler å forholde seg til. Å ikke spre usanne rykter burde være ren folkeskikk, enten det er på nett eller ansikt til ansikt.

Fremtiden vil vise om vi er voksne nok til å ha et åpent internett der alle kan bidra. Gjennom gode spilleregler og selvjustis vil nettet bli en enda bedre kanal…

Ta tilbake kontrollen med orden i innboksen

Jeg fant ut at jeg hadde 4,5 Gb med informasjon i min Outlook. Det er sikkert litt i overkant av gjennomsnittet, men de fleste har mye mail og mange kontakter å holde styr på. Det kan være litt av en utfordring å finne det du skal raskt når du har 22.500 mail å lete gjennom. Jeg har funnet svaret – Xobni.

Xobni er et tillegsprogram for Outlook som rett og slett løser alle dine problemer, og gir deg tilbake makten over epostmengdene. For første gang kan jeg med hånden på hjertet si at jeg vet hvor alt er i løpet av noen få sekunder.

Husker du den mailen jeg sendte deg for noen uker siden? Kunne du sende meg den igjen? Jeg finner ikke presentasjonen som var lagt ved i den mailen du sendte – jeg husker ikke helt når? Høres det kjent ut?

Xobni lager profiler av alle som du har mailet eller fått mail fra, den organiserer alle mailene som ligger i systemet og gjør det uhyre lett å finne det du skal – med en gang. Søkefunksjonen er nemlig så rask at den starter søket idet du begynner å taste søkeord. I de fleste tilfeller har den funnet det du vil før du er ferdig med å skrive det du søker etter. For godt til å være sant? Slettes ikke.

Slik ser et typisk Xobni-grensesnitt ut. Dette er et eksempel på min kollega i GCI Communique, Fredrik Johnsen. Her får jeg all info jeg trenger om han, hva han har sendt meg, når det er sendt, statistikk over når han sender meg mailer, alle vedlegg som har vært i mailer vi har utvekslet og mer til.

Så mitt forslag til dere som leser dette – gå inn på www.xobni.com, meld dere som testere og få orden på livet igjen. Jeg fikk jeg.

Hva er RSS?

Jeg har allerede skrevet om at RSS, eller Really Simple Syndication, er en av de tre trendene og teknologiene jeg tror vil få ordentlig gjennomslag for “mannen i gata” i 2008, men mange har spurt meg hva RSS egentlig er. Wikipedia definerer det på denne måten:

RSS, eller «levende bokmerker», er en XML-dialekt basert på RDF (Resource Description Framework) som brukes for å videreformidle utdrag av innhold fra en nettside som oppdateres jevnlig (ofte en weblogg).

Hvis denne definisjonen ikke gjorde deg klokere er du ikke alene. Kort fortalt kan du bruke RSS til å få nyheter og informasjon sendt til deg, i stedet for at du besøker nettsider for å se om det har kommet noe nytt.

Den norske bloggen Kuttisme har en glimrende guide til hva RSS er og hvordan det kan brukes. I tillegg er denne videoen fra CommonCraft både opplysende og inspirerende.

Hvordan bruke RSS?
Det finnes en rekke verktøy du kan bruke for å abonnere på nyhetsstrømmer. Både de fleste nettleserne og Outlook har i dag integrerte RSS-lesere, men med disse er du avhengig av å bruke den samme PCen hvis du skal ha tilgang til dine nyheter.

Med RSS-tjenester på internett har du tilgang til de samme nyhetsstrømmene uansett hvor i verden du befinner deg. De fleste av oss i GCI Communique sverger til Google Reader, som også åpner for deling av nyheter og informasjon, noe vi synes er viktig. Netvibes er en annen glimrende tjeneste, som er en bra personlig startside, i tillegg til å være en bra RSS-leser.

Selvfølgelig kan du abonnerere på GCI Communiques blogg. Klikk på RSS-ikonet som ligger lengst til høyre i adressefeltet på nettleseren din og se hva som skjer. Alternativt kan du klikke på denne lenken

Grafisk designmiljø etterlyses

Verdens ledende merkevarebyrå, Landor, verdens ledende PR-byrå, Burson-Marsteller og Norges friskeste PR-byrå, er på jakt etter et grafisk designmiljø for langvarig partnerskap.

Vi ser etter et miljø bestående av to-fire designere og mac’ere som kan dele lokaler med oss på Skøyen i Oslo.

Dere må være ambisiøse og selvgående, ha bred erfaring fra både print og digitale medier, kunne jobbe så vel strategisk som operasjonelt og gjerne ha egne kunder.

Vi kan tilby dere et fantastisk kommunikasjonsmiljø med 70 rådgivere, tilgang på unike og spennende prosjekter for norske og internasjonale virksomheter, samarbeid med internasjonale designmiljøer og flotte kontorfasiliteter med vidunderlig lunsj til en fornuftig kostnad.

Meld din interesse ved å sende en e-post til Hans Megård, direktør Landor Nordics – hans.megard@landor.com, Grete Sivertsen, direktør Burson-Marsteller – grete.sivertsen@bm.com eller Per Hynne, daglig leder GCI Communique – per.hynne@gcicommunique.no

Del godene på nett

Internett er ikke lenger et sted en bare finner informasjon, men i økende grad en kanal for deltagelse. En rekke amerikanske bloggere, blant annet Todd Defren fra PR Squared og Chris Brogan har skrevet innlegg den siste tiden om den enkelte nettbrukers ansvar for å dele det innholdet de synes er interessant. Dette i seg selv er et spennende tema, spesielt for de av oss som er i en bransje der kortene tradisjonelt holdes tett til brystet.

Den internasjonale PR-bransjen er i økende grad basert på deling av informasjon, og jeg leser nesten daglig innlegg fra rådgivere som jobber i konkurrerende (i det minste i USA) selskaper. Vi har ikke kommet like langt i Norge, men det har blitt mer stuerent å benytte seg av PR-byråer, og flere og flere kunder ser fordeler med at vi kan fortelle andre at de jobber med oss. Dette tror jeg er sunt for omdømmet til en bransje som har et rykte som en lukket gutteklubb. Vi er stolte av de kundene vi har, og det vi får til for dem.

Ikke bare er det akseptert å fortelle hvem man jobber for, men en del kunder har heller ikke noe imot å fortelle hva vi gjør for dem. Dette ville vært uhørt for bare noen år tilbake. Nå skriver til og med enkelte PR-rådgivere bøker om hvordan man bør gå frem. Et ypperlig eksempel på dette er Geoff Livingstons og Brian Solis‘ bok “Now is Gone“, som burde være førstevalget hvis du vil forstå hvordan PR har endret seg med den såkalte Web 2.0-teknologien.

Selvfølgelig respekterer vi fortsatt kunder som ikke ønsker å gå ut offentlig med at de bruker PR-byråer som kommunikasjonshjelp, men jeg tror dette kommer til å bli et stadig sjeldnere fenomen.

Det finnes en rekke måter å dele interessant lesing på. RSS-leseren Google Reader har en ypperlig “Share”-funksjon, å legge til artikler i Facebooks “Posted items” er en effektiv måte å spre budskap på, og Twitter (som nå vokser raskt i Norge) kan brukes til å få ut en nyhet raskt. Dette kan komme til å revolusjonere måten vi kommuniserer på, det vil sikre en mer åpen PR-bransje, og dermed bedre hele bransjens omdømme.

Vi i GCI Communique deler gjerne det vi leser og tenker med andre, enten det er kunder, mulige kunder, ansatte, mulige ansatte eller konkurrenter. Det er vi ikke sikker på om det er mange andre som gjør…

Og for all del, del gjerne denne saken…