Aabø, Kokkvold, Johansen — bedre uten Twitter?

2 oktober, 2009

Debatten om journalistikken, kommunikasjonsfaget og framtida raser, både på Twitter (her representert ved @IdaAa), på blogg og i spaltene i bransjemediene om dagen. Vi i Sermo har vært aktive på siden som hevder at sosiale medier bringer både journalistikken og kommunikasjonen et skritt videre.

skrivemaskinOg det mener jeg, for vårt fags og for journalistikkens del. (For ordens skyld: Jeg har vært journalist i nesten 10 år og jobbet på Institutt for journalistikk før jeg begynte i Sermo, så det er et fag jeg synes jeg kan ha en formening om.)

Men dette gode spørsmålet fra Aage Myksvoll fikk meg til å tenke: «Blir enkelte personer bedre hørt av å ikke være i sosiale medier»? Det følgende er bare halvveis ferdigtenkte tanker, og jeg er ikke helt enig med meg selv hele veien, så her tar jeg gjerne innspill.

La oss for det første se sosiale medier under ett — det blir fort mye snakk om Twitter eller ikke Twitter. Det mener jeg er meningsløst. Twitter kan til og med tenkes å være øøøørlite grann hypet av journalister og teknohuer det siste halvåret.

Hvis vi snakker om sosiale medier som paraplybegrep; kan man oppnå noe ved å holde seg borte? Jeg tror svaret er et betinget ja.

1. En mer polarisert debatt

Jeg mener både Per Edgar Kokkvold og Jarle Aabø skylder bransjen sin å holde seg oppdatert ved å bruke de verktøyene som utvikler fagene de representerer. Og det er meg til stor glede at Kokkvold nå varsler sin inntreden på Twitter. Han er en mann jeg respekterer høyt og tror kan bidra til sosialmedie-fellesskapet. Men jo, man oppnår noe ved å holde seg borte: En mer opphetet debatt enn om Kokkvold og/eller Aabø hadde møtt Twitter-fantastene på deres egen hjemmebane, korrigert feilsiteringer, nyansert oppfatninger osv. Så kanskje har de lykkes i å bringe debatten et steg videre.

2. Fortsatt saklig og «opphøyet» omdømme

En del kompetente personer er vant til å uttale seg med stor tyngde, omtrent som om de «avgir fasit» i et spørsmål. Men i de sosiale mediene handler alt om dialog, og man kan i alle fall ikke regne med å være uimotsagt. Så hvis man opptrer i sosiale medier fordi man føler at man må, og ikke fordi man har lyst, kan man kanskje bli tillagt mindre autoritet enn man er vant til. For det er utvilsomt en del snakk om middagslaging, slanking, trening og andre personlige temaer i de sosiale mediene, og det kan være noe man ikke ønsker å blande ut autoriteten sin med. (Takk til Håkon Mork og Storm for innspill til dette punktet.)

Flere etablerte autoritetspersoner har klart overgangen godt, blant dem Aftenpostens Knut Olav Åmås og E24-kommentator Elin Ørjasæter. Det tror jeg beror mye på å omfavne dialogen. Men er du skeptisk til dialog og føler deg presset inn i sosiale medier, er det ikke garantert at du tjener på å entre arenaen.

3. Spisse egen eksisterende kompetanse

Noen er kjempegode på det de driver med i dag. Ære være dem for det. Og kanskje har du kunder/målgrupper som ikke er opptatt av sosiale medier. Da er det ikke noe galt i å dyrke spisskompetansen sin. Kommunikasjon er et fag der du etterhvert må kunne tilby kundene «full pakke». Men i andre fagområder enn media er sosiale medier kanskje enda ikke et must, men en bonus.

Det er nok et større spørsmål hva du går glipp av ved å ikke være til stede, enn hva du oppnår ved å være fraværende. Men det får bli filosofering for en annen bloggpost.

Foto:

http://www.flickr.com/photos/valerianasolaris/ / CC BY 2.0

Et nettverk til begjær

10 september, 2009

Bruk av nettet setter kreativiteten vår på prøve av og til. For ikke bare må vi ha et brukernavn (litt kreativt) og et passord (lett å huske), det er så mye annet som har navn også. Trådløse nettverk, for eksempel.

ruterbildeEtter at jeg fikk iPhone har forholdet mitt til nettverksnavn blitt et helt annet. For når jeg vandrer rundt i byen, prøver innimellom telefonen min å koble seg til nettverk. Og de heter så mye rart!

Ved hjelp av Twitter- og Facebook-venner har jeg samlet inn eksempler, og har kommet fram til noen kategorier for nettverksnavn:

1. De kjedelige:

  • Linksys
  • Airport2386
  • Jensen03052024
  • privat89234d

Dette er brukerne som ikke har giddet gjøre noe som helst utover å plugge ruteren i veggen og måpe over at det virker. Min antakelse er at de ikke er veldig opptatt av data heller. Og hvorfor skulle alle være det? (Eller: «N00bs der, altså,» som @askdrz sa det.)

2. De praktiske:

De praktiske nettverksnavnene, de som forteller deg som kursdeltaker, hotellgjest eller kafévanker – eller husgjest, for den saks skyld-  at joda, nå surfer du på riktig nett. Og annerledes kan det ikke være på offentlig sted, kanskje?

  • Scandic 1
  • Plaza
  • Kongressenteret åpent
  • Copa con Oro
  • Anne og Håkon

Skjønt, Dag Rune Zachariassen Vollen gjør meg oppmerksom på at det finnes alternativer. Utestedet Asylet i Oslo hadde visstnok nettverket «Asylet –  en øl for hver halvtime du surfer».

3. De morsomme

- eller om ikke morsomme så i hvert fall forsøksvis kreative, interessante og et skritt opp fra produsentnavnet fra nettverket.

4. Ordspillerne

- de som spiller på sitt eget navn, seg selv eller på at det er et nettverk de navngir når de døper nettverket sitt:

5. Pell-deg-vekk-fra-nettverket-mitt-her-skal-jeg-surfe-navnene:

  • not4you (hilsen min gamle kollega Per Arne)
  • Dette nettverket er ikke åpent
  • Ikke dette heller (begge via @markusm)
  • mitt sitt (via @hillestad)
  • FortKnox
  • This is a private WLAN. Surf, and be hacked. (begge via @askdrz)
  • morrari (via @nakrissimo)

6. De regelrett skitne, halvskitne, dirty-morsomme eller ekle som skal skremme tyvsurfere bort:

7. I iz g33k. So sue me-nettverkene:

(Bilde lånt fra Flickr-brukeren butkaj.com, gjengitt under en Creative Commons Attribution-lisens.)


Kom i gang i sosiale medier!

1 september, 2009

Innlegget er også publisert på Online Spotlight.

Vi fikk utrolig mange spørsmål om sosiale medier på Online Spotlight sist uke. Det er veldig hyggelig, samtidig som vi skjønner at mange føler seg utrygge på hvordan de kan komme i gang. Derfor, en innføring:

Begynn med å lytte
De sosiale mediene er nettopp dét – sosiale. Det er ikke enda en kanal for å stille seg opp med megafon og rope budskapet sitt utover mengden i håp om at noen gidder å lytte. Så for å lykkes, lær å lytte selv først! Hva sies om deg, om merkevaren din og om konkurrentene dine? Bruk søkemotorer som search.twitter.com, Twingly bloggsøk, norske Kvasir og velkjente Google for å skaffe deg oversikt.

Vær aktiv!
Etter litt lytting på nett begynner det sikkert å krible litt i deg. Du har lyst til å svare, rette opp feil informasjon eller bare komme med noen morsomme betraktninger. Bra! Delta i samtalen. Still spørsmål, kommenter det andre skriver, del interessante eller morsomme lenker. Da vil andre se det interessant å følge med på deg også.

Finn de riktige nettstedene
Hvis det eneste verktøyet du har er en hammer, vil alle problemene dine snart se ut som spiker, sier et ordspråk. Sånn er det med sosiale medier også – det finnes ulike medier som når ulike målgrupper og der forskjellige temaer blir diskutert. Kanskje har du ingenting på Twitter å gjøre, fordi målgruppen din viser seg å diskutere på LinkedIn. Kanskje er forum som hardware.no, Kvinneguiden eller Lavkarbo.no mer relevant. (Og ja, det finnes et forum for det meste.) Finn ut hvem du vil snakke med og hva du vil snakke om, så kan du velge verktøy.

Twitter er som banken
Mange nybegynnere sliter med å se nytten i Twitter. Det kan framstå som en rekke meldinger om hva man har spist til middag i dag eller hvor mye forsinket bussene i Oslo er. Men gi det litt tid. Twitter er som en bank; du får ingen renter før du har satt inn noe. Finn relevante mennesker å følge, ikke døm Twitter etter førsteinntrykket, og bruk litt tid de første ukene på å forstå hvordan andre har nytte av Twitter. Vær aktiv, still spørsmål og be om tilbakemeldinger.

Finn relevante samtalepartnere
Hvis du ikke følger noen, finner du heller ikke ut hva som er interessant med Twitter. Let opp folk etter bransje med twellow.com, se etter Twitter-nick på blogger eller hjemmesider du følger, søk etter navnet til kjente folk i bransjen din. Det tar tid å finne den interessante porteføljen.

Skjønn språket
Det kan være vanskelig å forstå sosialmedie-språket. Særlig byr Twitter-terminologien på utfordringer for mange. Mye plukker du opp ved å følge med en stund, men for å forklare: En @-melding er en direkte, men offentlig synlig henvendelse fra en bruker til en annen. En direkte melding er en privat melding ingen andre kan se. RT betyr “re-tweet”, du videresender noe du synes er interessant og relevant å dele.

Snakk MED folk, ikke TIL dem
Sosiale medier er toveis kommunikasjonskanaler, ikke en enveis reklamekanal. Hold dialog. Svar på spørsmål. Vær tilgjengelig, til stede og til glede. Da får folk respekt for deg.

Finn balansen mellom fag og småprat
For mange er det vanskelig å finne ut hva man skal gjøre i sosiale medier. Skal man ta stilling til politiske spørsmål og delta i samfunnsdebatt? Skal man fortelle om hva man selv driver med? Skal man dele lenker til relevant informasjon? Skal man være morsom? Svaret er ja til alt sammen – i en passelig miks. Men ikke bli for privat. Kanskje kan du tenke på kontaktene dine i sosiale medier som kolleger – du vet om de er gift og har barn, men ikke om de har kranglet med partneren.


Norske journalister omfavner Twitter

27 juli, 2009

Ingen stor overraskelse for den som har brukt Twitter en stund, kanskje, men vi har fått en bekreftelse: Norske journalister er hjertelig tilstede på Twitter.

Sammen med Cision har Sermo Consulting (som ikke er et mediebyrå selv om DN har kalt oss det) gjennomført en undersøkelse om norske journalisters bruk av mikroblogger. Og halvparten av de spurte journalistene har brukt eller bruker Twitter. Undersøkelsen gjengis i Dagens Næringsliv i dag, sammen med flotte intervjuer med Eugene Brandal Laran i Dagbladet og Martin Grüner Larsen i Klassekampen. For den som lurer på mer, tenkte jeg å refere resultatene her.

Flest lokaljournalister

Kort om undersøkelsen først: 132 journalister og redaktører har svart. 82 av dem oppgir at de hovedsakelig jobber med lokalnyheter. De øvrige fordeler seg relativt jevnt på kultur, politikk, innenriksnyheter, kommentar/debatt og andre fagområder. Undersøkelsen ble gjennomført i midten av juni 2009.

28 prosent sier de både har skrevet i og lest mikroblogger, mens 22 prosent har lest en mikroblogg. Nøyaktig 50 prosent har aldri verken skrevet i eller lest mikroblogger (alle de spurte besvarte spørsmålet). Og bare 13,6 prosent av de spurte avviser blankt at de vil bruke mikroblogger i framtida – mens 24 prosent sier de definitivt vil bruke mikroblogger og 62 prosent er usikre (66 av de spurte besvarte spørsmålet).

Blant mikrobloggerne er det Twitter som er fullstendig dominerende – halvparten av de som som svarte, oppgir å ha en Twitter-profil. Én bruker Jaiku, én bruker FriendFeed, og i tillegg er det en Origo-bruker blant de spurte. 48 prosent har ingen mikroblogg-konto. (77 svarte på dette spørsmålet.)

Research, ideer og leserkontakt

Så hva bruker de Twitter til? Det meste, hvis vi skal tro undersøkelsen.Survey1

  • Research: 30 prosent
  • Tilbakemelding fra leserne: 12 prosent
  • Få ideer til artikler: 23 prosent
  • Få kontakt med kilder, gjøre intervjuer: 13 prosent
  • Markedsføre seg selv/bygge merkevare: 17 prosent
  • Finne ut hva mikroblogger er: 28 prosent
  • Bygge nettverk med andre journalister: 15 prosent
  • Privat bruk: 29 prosent
  • Annet (stort sett: «bruker ikke»): 32 prosent

(103 av de spurte besvarte spørsmålet)

Synes Twitter er sladder

Hva synes mediefolket om innholdet på Twitter? De deler seg pent på midten. 48 prosent er helt eller delvis enig i påstanden «mikroblogger brukes til å dele private meldinger og sladder, og er ikke interessant». Samtidig sier 62 prosent seg helt eller delvis enig i påstanden «flere journalister vil bruke mikroblogger», og 39 prosent er helt/delvis enig i at «mikroblogger vil bli stadig viktigere for journalistisk research».

survey2

Hva betyr så dette for oss?

I kommunikasjonsbransjen er journalisters bruk av Twitter verd å merke seg, av to grunner.

1) Journalister har en tendens til å være «early adopters» og tilegne seg nye vaner før resten av befolkningen gjør det. Det så vi med Facebook i 2007, og tendensen ser ut til å gjenta seg med Twitter. Journalistene kommer først, folket kommer etter. Delvis kan dette skyldes at journalister stort sett er nysgjerrige og teknologisk oppdaterte mennesker. En annen årsak kan være at journalister elsker å skrive om det de selv er opptatt av (Sesams nyhetssøk gir 8900 oppslag på «Twitter» hittil i år). At mediene skriver om sosiale medier, pirrer interessen i befolkningen for øvrig.

2) Mikroblogger er et fint verktøy for kontakt med journalister. Kontakten blir mer uformell og dagligdags, og det er en fin måte både for kommunikatører, næringsliv og offentlig sektor til å tipse, kommentere og diskutere med journalister på. Denne bloggposten fra Todd Defren sier det egentlig fint: Det er ikke viktig om kunden er klar for sosiale medier – tradisjonelle medier er klare. Det er ikke nødvendigvis bedre eller annerledes enn tradisjonell mediekontakt, men et supplement. Og vi ser at de som er gode på sosiale medier, lett får gjennomslag i tradisjonelle medier, som Stormberg.

(Og det burde nesten være unødvendig å nevne, men journalisters twitterbruk tilsier også at personer av offentlig interesse skal være litt forsiktige med hvordan man ordlegger seg på Twitter. Vi antar at FrPs Jørund Henning Rytman har lært.)

Saken gjengis også i Propaganda og i Kampanje.


Hotell-hjelp på Twitter? Lær av Hyatt!

22 juli, 2009

Sosiale medier får stadig nye bruksområder, og reiselivsbransjen går nye veier nå i turistsesongen. På bloggen til Dennis Schaal ble jeg oppmerksom på et nytt stunt: Hyatt-hotellene har flyttet gjesteservicen sin over på Twitter, ved brukeren @HyattConcierge.

HyattConciergeLurer du på veien til hotellet? Få veibeskrivelse på Twitter. Restaurantanbefaling? Hyatt hjelper deg – på Twitter. Og nå nettopp har de svart på spørsmål om innsjekk, baggasjeoppbevaring og andre typiske «jeg skal bo på nytt hotell for første gang og er ikke helt sikker på noen praktiske småting»-spørsmål. Kundeservice på helt nye måter og på kundenes premisser. Kjappe er de også, ser jeg.

Hyatt er forresten ikke de første til å gjøre dette, men sannsynligvis den første store kjeden. På bloggen til Chris Brogan blir jeg oppmerksom på The Roger Smith i New York. De har spesielle blogger-pakker og egne tweetups, ganske kult. Men for den vanlige reisende er jeg ikke i tvil om at concierge-tjenesten til Hyatt kan være en enkel og grei assisten.

Hvem blir først med twitter-kundeservice på norsk?

PS: Av det søtere eksemplet på nettbasert, men personlig kundeservice i hotellbransjen er denne fra The Garden Court Hotel i California å anbefale. Den fant jeg selvsagt på bloggen til Jeff Pulver.


Hei, Staten, hører du meg?

22 juni, 2009

Dette er en kladd til debattinnlegg om utkastet til ny statlig kommunikasjonspolitikk. Det er tenkt som hovedinnlegg i Dagens Næringsliv. Vi tar gjerne innspill før vi sender den inn, enten det gjelder formuleringer eller innhold!

Innlegget her blir forresten også postet på bloggen til NONA, bare for å få flest mulig innspill.


Hei, Staten, hører du meg?

”Vi skal ha aktiv dialog med innbyggjarane både på tenesteutvikling og politikkutforming,” lover Heidi Grande Røys i forordet til ny statlig kommunikasjonspolitikk, som nå er ute til høring. Viljen til dialog er forbilledlig. Dessverre gjør resten av dokumentet lite for å sikre at dialogen gjennomføres.

For selv om navnet er endret fra ”informasjonspolitikk” til kommunikasjonspolitikk, bygger også det nye dokumentet på en tradisjonell PR-tankegang. Det handler om budskap som skal ut til folket. At folket, borgerne, skal få bli informert om sine rettigheter, plikter og muligheter til påvirkning.

Ikke et eneste sted skisseres rutiner for at staten skal lytte.

Ny teknologi og sosiale, internettbaserte medier har åpnet en ny verden av dialog for nettbrukerne. Og nettbrukerne, det er 70 prosent av oss hver dag. 99 prosent av nordmenn har tilgang til internett i bredbåndshastighet hvis vi ønsker det. Det, kombinert med framveksten av sosiale medier som blogger, Twitter og Facebook, har oppdratt nordmenn til å bli moderne nettbrukere: Vi vil bidra. Vi vil mene noe. Vi forventer å bli hørt. Grunnen til dette er selvfølgelig at det ikke er medier som er sosiale, men vi, innbyggerne.

I et demokrati står staten til tjeneste for innbyggerne, deg og meg. Det er vi som velger våre ledere. Staten eksisterer på grunn av oss. Så vi vil ikke bare bli informert om våre rettigheter, vi vil aktivt bli bedt om å bidra til å forme samfunnet vi er en del av. Sosiale medier senker terskelen for å ytre seg. Det er mulig for Ola og Kari å si sin mening om barnehagepolitikken eller hvor vanskelig det er å få plass til mamma på aldershjem. De sier det, faktisk, på bloggene sine eller i Facebook-statusen sin. Men de kommer aldri til å forfatte en formell høringsuttalelse til et statlig politisk forslag.

Derfor er det skuffende at utkastet til kommunikasjonspolitikk ikke inneholder rutiner for å lytte til borgerne, for å engasjere innbyggerne til dialog og idédugnad. Teknologisk er det fullt mulig å lytte til nettsamtalen. Det bør staten gjøre, for å finne ut om borgerne mener myndighetene gjør en god nok jobb. I tillegg kan sosiale medier bidra til økt engasjement om viktige saker. Man kan mobilisere, be om innspill, sende lenker og lage nettbaserte opprop. Denne mobiliserende kraften burde staten virkelig jobbe for å få del i. Departementer og statsorganer forvalter tross alt det hver og en av oss burde bry oss aller mest om: Samfunnet vi er en del av.

Det merkelige er at staten egentlig vet bedre. De lytter allerede. Regjeringen og flere departementer bruker Twitter, kommuner og fylkeskommuner har god erfaring med Facebook. Statsråd Grande Røys selv var nylig svært stolt over boka ”Delte meninger”. Den handler om delingskulturen på nett, og er lansert som en kombinert bok og blogg.

Så problemet er ikke at staten ikke prøver. Problemet er at viljen til å lytte ikke blir nedfelt i det politiske styringsdokumentet. Når noe ikke er pålagt, blir det frivillig. Da er det avhengig av ildsjeler. Det blir ikke systematisk. Og før eller senere går det i glemmeboka.

Bloggen knyttet til den nye kommunikasjonspolitikken er et eksempel. Den ble lansert 31. mars, og der blir du og jeg oppfordret til å komme med innspill. Det er det flere som har gjort. Men de som har ytret seg og kommet med forslag til forbedringer, får ikke svar. Siden 14. april har ikke departementet svart de mange som har ytret seg. Hvis de som skrev inn, fikk en indikasjon på at noen lyttet og tok innspillene med seg videre inn i politikkutformingen, ville de kanskje bli enda ivrigere på å komme på gode ideer.

Kommunikasjonspolitikken bør bli oppdatert med klare rutiner for å lytte til folket, legge til rette for at borgerne skal få si sin mening og ikke minst verdige dem et svar når de faktisk engasjerer seg i staten sin. Først da kan dette dokumentet bli et skikkelig styringsverktøy for hvordan staten skal forholde seg til borgerne – ikke et skriv om hvordan offentlig sektor skal hegne om sitt eget omdømme.


Hvordan bør statens kommunikasjonspolitikk se ut?

28 mai, 2009

Fornyingsdepartementets utkast til ny statlig kommunikasjonspolitikk er på høring. Høringsfristen er 1. juli, og før den tid arrangerer departementet og DIFI en konferanse på Litteraturhuset 11. juni.

Vi skriver på en kronikk i forbindelse med høringsprosessen. Kommunikasjonspolitikken er for viktig til at det skal være en litt lukket, anonym høringsprosess, så litt oppmerksomhet er på sin plass. Og nå vil vi gjerne ha innspill! Legg igjen en kommentar i bloggen her, så kan vi komme med innspill på dugnad.

Staten trenger en politikk for å lytte, ikke bare kommunisere ut.

Staten trenger en politikk for å lytte, ikke bare kommunisere ut.

Vårt umiddelbare inntrykk: Staten prøver mye nytt innen nett og sosiale medier om dagen. Fornyingsdepartementets blogg og bok Delte meninger er et eksempel, departetmentets blogg for kommunikasjonspolitikken er et annet. Men dette reflekteres ikke i forslaget til kommunikasjonspolitikk. Utkastet er fullt av fine ord og rundt formulerte fraser om hva man bør og kan gjøre.

En klar policy på å engasjere befolkningen, be om innspill og tilby åpenhet i statlige prosesser må til. Ikke minst mangler utkastet rutiner for informasjonsinnsamling og å lytte til samtalen på nett. Høringsutkastet er forbløffende lite konkret.

Men hva synes dere?

(Foto av Flickr-brukeren Orange_Beard, brukt under en Creative Commons Attribution-lisens.)


With love from me to you – sosiale medier bidrar til utvikling

22 mai, 2009

Internett gir deg og meg her i Norge sjansen til å hjelpe Mukadis i Tajikistan, Antoniette i Rwanda eller Juan i Bolivia til å bli vellykkede bedriftseiere.

«Saman er ein mindre aleine» heter ei populær bok av Anna Gavalda. Tittelen klinger spesielt godt på internett. I alle fall tror jeg at kampen for å skape seg et bedre liv i mindre utviklede regioner av verden, ofte kan fortone seg ganske ensom.

Florinda Agustina Garcia Lopez fra Guatemala er kunsthåndtverker og har fått lån via Kiva. Foto: <a href ="http://www.uncorneredmarket.com/">Uncornered Market</a>

Florinda Agustina Garcia Lopez fra Guatemala er kunsthåndtverker og har fått lån via Kiva. Foto: Uncornered Market

Begrepet mikrokreditt ble kjent for de fleste da Mohammad Yunus og Grameen Bank fikk Nobels fredspris i 2006. Mikrokreditter er små lån gitt til personer som vanlige banker ikke vil gi kreditt. De tjener ikke nok penger. Flere hjelpeorganisasjoner har gjort veldig vellykkede utviklingsprosjekter med slike bitte små lån. Med internett og elektroniske pengeoverføringer kan du og jeg være vår helt egen hjelpeorganisasjon.

Kiva er en mikrokreditt-tjeneste som lar privatpersoner låne bort penger – små eller store beløp – til gründere i utviklingsland. Og det virker! Siden oppstarten i 2005 har privatpersoner lånt bort nesten 74 millioner dollar. 175.850 gründere har fått hjelp fra nesten en halv million mennesker i 184 land. Nesten 99% av lånene blir tilbakebetalt. Hundretusenvis av familier har fått et bedre liv.

Denne uka lånte jeg bort 25 dollar til Afi Agbadji i Togo som vil kjøpe inn flere varer til butikken sin. Det tok en uke fra hun ba om et lån på 650 dollar fra mikrokreditt-partneren Wages til nok penger var samlet inn på nettet. Nå ser jeg på min profil på Kiva at hun har satt i gang og er i tilbakebetalings-fasen av lånet sitt.

Når jeg selv kan velge hvem jeg vil låne bort penger til og følge med på hvordan de gjør det, får jeg lyst til å gjøre mer. Dermed er internett ganske genialt, det gir direkte kontakt med låntakerne. Litt som å fjernadoptere et barn, bare at man fjernadopterer voksne som betaler tilbake etterpå.

Sosiale medier bidrar sterkt til å spre denne crowdsourcing-tanken for bistand. Kiva har eksistert i mange år, og blitt omtalt like lenge – blant annet skrev Are Slettan om tiltaket i 2007. Men jeg hørte om Kiva via Twitter, og kom i gang som lånehai ved hjelp av en utfordring. Det er mange som meg – 40 stykker tilhører gruppa «Tweeps from Norway«, vi som bruker Twitter for å minne oss på at Kiva finnes. 453 er medlemmer i givergruppa fra Norge.

Det er blitt utrolig enkelt å hjelpe. Og morsomt, siden du ser at det virker. Det finnes en utlåns- eller giverorganisasjon for nesten hva det måtte være – Ashoka støtter ideer til sosial utvikling, Microplace minner mye om Kiva, Vittana gir lån til utdanning. Investeringen er ikke større enn noen øl på byen, et fjernadoptert barn eller et månedlig lønnstrekk til Flyktningehjelpen, men dette er mye morsommere å følge med på. (Sånn føles det i alle fall for meg, for jeg støtter både SOS Barnebyer og Flyktningehjelpen hver måned fra før.)

Så hiv deg på, bli med på dugnad! Gjør gjerne som Arnstein Larsen – gi litt til Kiva hver lønningsdag. Det skal jeg.

(Takk til Are Slettan, Anders Aalbu og Johan Bryggare for innspill underveis!)


Delte meninger – boklansering fra Heidi Grande Røys

19 mai, 2009

I dag lanserer fornyingsminister Heidi Grande Røys debattboka «Delte meninger – om nettets sosiale side». Vi fra Sermo er til stede under lanseringen i Regjeringskvartalet og blogger live fra klokka 12.00. Still gjerne spørsmål i kommentarfeltet på bloggen!

CoverItLive Delte

En litt mer reflektert bloggopplevelse kommer også i løpet av dagen.


Wall Street Journal fjerner «sosial» fra sosiale medier

15 mai, 2009

Jeg har ti år som journalist bak meg, selv om jeg nå har gått over i kommunikasjonsbransjen. Gamle vaner er ikke lette å vende, så jeg er fortsatt godt over gjennomsnittlig opptatt av journalisters bruk av sosiale medier. Som ivrig forum- og nettbruker fra de gode gamle IRC-dagene mener jeg også at det som kjennetegner sosiale medier, er at de er… vel, sosiale.

Derfor fikk jeg litt mental bakoversveis da jeg leste om Wall Street Journals nye intern-politikk for sosiale medier. Her blir journalistene advart mot å legge til kilder på vennelista si på Facebook. De får beskjed om å ikke diskutere/blogge om artikler som ikke har blitt publisert ennå, skrive noe om møter de har vært på, eller intervjuer de skal gjøre eller har gjort. Er du i tvil? Drøft bruken med redaktøren din.

Et skikkelig gufs fra 1990-tallet, dette. Hele saken minner om den norske debatten om hvorvidt journalister/kommentatorer kan eller ikke kan være «fan» av statsminister Jens Stoltenberg eller andre på Facebook. Og da ble det relativt greit avklart: Ja, sosiale medier kan og bør være arbeidsverktøy for journalister. Redselen for å avsløre et scoop eller en gravesak kan jeg for så vidt forstå – men jeg tror ikke en eneste journalist som sitter på en eksklusiv sak trenger å ha en regel for ikke å tvitre om det. Har du en kilde som bør holdes hemmelig? Ja, da klarer du selvsagt det uten å nedfelle prinsippet i lovs form.

Sosiale medier blir effektive verktøy først når du tar i bruk potensialet til brainstorming, innspill, kildesøk og lignende. Som kollega Rikke har funnet ut er det lite et godt nettverk på Twitter (f.eks.) ikke kan hjelpe deg med.

Så jeg vil heller refere lista til Patrick Thornton på fabelaktige BeatBlogging.org om hvordan journalister kan (bør?) bruke sosiale medier:

  • Vær ærlig, åpen, tilgjengelig og gi innsyn i arbeidsprosessen din. Dette vil gi deg flere kilder, terskelen for å ta kontakt blir mye lavere.
  • Bruk vettet! Du har gode journalistiske reflekser etter noen år som reporter, disse hjelper deg godt i gang på nett.
  • Bygg et så stort nettverk som mulig ved hjelp av sosiale medier.
  • Diskuter gjerne saker du jobber med. Inviter til dugnad, engasjer publikummet ditt og la dem hjelpe deg. Kanskje sitter de på fakta, lenker eller annen informasjon du ikke har.
  • Vær menneskelig. Vær ekte. Vis at også journalister har sjel.

Litt nysgjerrig nå: Har norske redaksjoner opprettet interne retningslinjer for sosiale medier? Er det behov for det? Eller prøver vi oss fram?


Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.