Aabø, Kokkvold, Johansen — bedre uten Twitter?

2 oktober, 2009

Debatten om journalistikken, kommunikasjonsfaget og framtida raser, både på Twitter (her representert ved @IdaAa), på blogg og i spaltene i bransjemediene om dagen. Vi i Sermo har vært aktive på siden som hevder at sosiale medier bringer både journalistikken og kommunikasjonen et skritt videre.

skrivemaskinOg det mener jeg, for vårt fags og for journalistikkens del. (For ordens skyld: Jeg har vært journalist i nesten 10 år og jobbet på Institutt for journalistikk før jeg begynte i Sermo, så det er et fag jeg synes jeg kan ha en formening om.)

Men dette gode spørsmålet fra Aage Myksvoll fikk meg til å tenke: «Blir enkelte personer bedre hørt av å ikke være i sosiale medier»? Det følgende er bare halvveis ferdigtenkte tanker, og jeg er ikke helt enig med meg selv hele veien, så her tar jeg gjerne innspill.

La oss for det første se sosiale medier under ett — det blir fort mye snakk om Twitter eller ikke Twitter. Det mener jeg er meningsløst. Twitter kan til og med tenkes å være øøøørlite grann hypet av journalister og teknohuer det siste halvåret.

Hvis vi snakker om sosiale medier som paraplybegrep; kan man oppnå noe ved å holde seg borte? Jeg tror svaret er et betinget ja.

1. En mer polarisert debatt

Jeg mener både Per Edgar Kokkvold og Jarle Aabø skylder bransjen sin å holde seg oppdatert ved å bruke de verktøyene som utvikler fagene de representerer. Og det er meg til stor glede at Kokkvold nå varsler sin inntreden på Twitter. Han er en mann jeg respekterer høyt og tror kan bidra til sosialmedie-fellesskapet. Men jo, man oppnår noe ved å holde seg borte: En mer opphetet debatt enn om Kokkvold og/eller Aabø hadde møtt Twitter-fantastene på deres egen hjemmebane, korrigert feilsiteringer, nyansert oppfatninger osv. Så kanskje har de lykkes i å bringe debatten et steg videre.

2. Fortsatt saklig og «opphøyet» omdømme

En del kompetente personer er vant til å uttale seg med stor tyngde, omtrent som om de «avgir fasit» i et spørsmål. Men i de sosiale mediene handler alt om dialog, og man kan i alle fall ikke regne med å være uimotsagt. Så hvis man opptrer i sosiale medier fordi man føler at man må, og ikke fordi man har lyst, kan man kanskje bli tillagt mindre autoritet enn man er vant til. For det er utvilsomt en del snakk om middagslaging, slanking, trening og andre personlige temaer i de sosiale mediene, og det kan være noe man ikke ønsker å blande ut autoriteten sin med. (Takk til Håkon Mork og Storm for innspill til dette punktet.)

Flere etablerte autoritetspersoner har klart overgangen godt, blant dem Aftenpostens Knut Olav Åmås og E24-kommentator Elin Ørjasæter. Det tror jeg beror mye på å omfavne dialogen. Men er du skeptisk til dialog og føler deg presset inn i sosiale medier, er det ikke garantert at du tjener på å entre arenaen.

3. Spisse egen eksisterende kompetanse

Noen er kjempegode på det de driver med i dag. Ære være dem for det. Og kanskje har du kunder/målgrupper som ikke er opptatt av sosiale medier. Da er det ikke noe galt i å dyrke spisskompetansen sin. Kommunikasjon er et fag der du etterhvert må kunne tilby kundene «full pakke». Men i andre fagområder enn media er sosiale medier kanskje enda ikke et must, men en bonus.

Det er nok et større spørsmål hva du går glipp av ved å ikke være til stede, enn hva du oppnår ved å være fraværende. Men det får bli filosofering for en annen bloggpost.

Foto:

http://www.flickr.com/photos/valerianasolaris/ / CC BY 2.0

Per, du lyver!

30 september, 2009

Dette innlegget ble publisert på E24 på mandag. Det er ment som noen betraktninger rundt kommentaren til Per Valebrokks «Blytung vaktbikkje» i søndagens VG og på E24.no på mandag.
Hvor ligger fremtiden for journalistikken? I en uke har diskusjonen gått frem og tilbake rundt temaer som Twitter, sosiale medier og journalisters privatliv. Som i politikken har det dannet seg to klare blokker – de som ser at fremtiden er her nå og de som tviholder på gamle prinsipper.

I sin gjestekommentar i Søndags-VG setter Per Valebrokk generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund, pressens Peer Gynt, grundig på plass. Det er tydelig at det sitter mange ved det bordet; der Kokkvold og andre jamrer sine holdninger til journalistikken.

Valebrokk:«Nei, jeg gjør ei!»
Kokkvold: «Nå, så bann på det er sant!»
Valebrokk: «Hvorfor banne?»
Kokkvold: «Tvi, du tør ei! Alt i hop er tøv og tant!»
Valebrokk: «Det er sant – hvert evig ord!»

Kanskje var Ibsen fremsynt i sin åpning av Peer Gynt, der han på en usedvanlig passende måte klarer å oppsummere Per Valebrokks kulminasjon av Twitter-debatten som har rast den siste uken i Journalisten, Kampanje, E24, en rekke blogger og ikke minst på Twitter selv. En debatt som ble startet med at undertegnede skrev et motinnlegg til Jarle Aabøs ti antibud til bruk av Twitter.

«Det kan i virkeligheten aldri bli mediebedriftenes primæroppgave å tilfredsstille publikums behov,» har Kokkvold skrevet i en kommentar i Dagens Næringsliv. Og han lurer på hvorfor annonseinntektene har sviktet i de trykte mediene den siste tiden?

Får oss på innsiden
I følge Kampanje mener Kokkvold også at pressefolk ikke skal mene noe som helst. Til unnsetning kommer Valebrokk med deilige og kloke motspill som: «Debattfora, blogger og sosiale medier som Facebook og Twitter fører leseren og redaktøren nærmere hverandre», «Twitter er full av pressefolk fordi det er en god mulighet til å gi og få informasjon», «På Twitter betyr raushet og åpenhet alt. Den som gir, den får» og ikke minst: «Twitter handler ikke om å digge seg selv, men det handler definitivt om journalistikk».

Det siste året har nyhetsbildet vært mer fylt av Twitter-stoff enn mye annet. Som Valebrokk så sant påpeker, har denne kanalen i tillegg både vært nyhetsledende og grensesprengende i mange saker. Den har fått oss på innsiden der ingen journalister er eller får tilgang. Det er her «dagens medievirkelighet preges og skapes”.

Kokkvold og hans likesinnede er Peer Gynt i et nøtteskall. En liten porsjon av Gynts kjærlighet Solveig representerer godt Valebrokk (og for så vidt undertegnede). Tålmodighet skal til for å få til endringer. Motsetninger skal til for å få til en god debatt. Som i diktene og eventyrene er det stort sett de som tør å gjøre noe nytt og annerledes som vinner. Så også i denne debatten.

Journalistikken utvikler seg
Derfor er det på tide å løfte den opp noen hakk. Det handler ikke om Twitter. Det handler om utvikling og en naturlig evolusjon av journalistikken og kommunikasjonsfaget for øvrig.

Det er lett å miste perspektivet på hva utviklingen mot dialog på internett nødvendigvis må ha å si for journalister og kommunikasjonsrådgivere. Jeg har skrevet og sagt det utallige ganger de siste årene, men jeg gjentar det gjerne igjen. Det handler ikke lenger om deg, men om dem. Det handler ikke om teknologi, men om kommunikasjon. Sosiale medier er ikke en ropert, men et høreapparat. Og kanskje det viktigste av alt — det er ikke lenger «vi» folk er opptatt av, men «jeg».

Målet er ikke å kontrollere samtalen, målet er å muliggjøre, inspirere, lære og ikke minst engasjere. Dette gjelder i aller høyeste grad også i journalistikken.

Endrer perspektiver
Med dette perspektivet bør nok Kokkvold gjøre seg noen nye tanker om hva fremtiden for faget bringer. Hva skal til for at han kan finne sin Solveig. Det er ikke noe nytt med sosiale medier, sosiale nettverk eller debattfora. Vi har alltid snakket sammen. Men nå er plattformen Internett som kommunikasjonsfasilitator her, tilgjengelig for alle, hele tiden; journalister, bedrifter, organisasjoner, privatpersoner og politikere. Viktigst av alt – det endrer en del perspektiver for alle, enten man vil eller ikke.

Enig blir de nok aldri, Per og Per. Som Martine Aurdal uttalte i Kampanje: «Vi får være enige om å være uenige».

Så avslutningsvis håper jeg Per (Valebrokk) får siste ordet: «Vi treffes på siste korsveien, Per (Kokkvold); og så får vi se om —; jeg sier ikke mer»

Ruller videre
På Dagbladet  har de tatt tak i vitsestorm mot Kokkvold
Kampanje refererer også til samme sak


Provoserte frem twitterkronikk

6 april, 2009

nettdebattStatsviter Hege Skjeie vet vel ikke hva hun satte i gang med da hun dristet seg frempå med en analyse av Twitter som virkemiddel i samfunnsdebatten i Dagens Næringsliv på lørdag; hun er jo tross alt ikke på Twitter selv. Ikke har hun en blogg heller. Men er du samfunnsviter, så har du vel et stort skrin med verktøy som kan dissekere selv det du ikke har prøvd med egen erfaring.

Uansett, kronikken satte i gang en debatt på Twitter, om Twitter  faktisk kan være et bidrag til å bedre den politiske debatten. Er du interessert så kan du lese noen av tvitringene her. Som det kommer frem var min første kommentar at jeg (@thomastangen) til dels er enig i Hege Skjeies kommentar; orker vi alle politikerne på Twitter? Likevel trekker hun den slutningen på fullstendig feil grunnlag. Det er ikke Twitter sin feil at mye blir uinteressant, bare folk kan gjøre innholdet uinteressant, og flere politikere (og mange kjendiser) bidrar sterkt på den fronten. Men det vil komme seg. Verden går jo tross alt fremover (mesteparten av tiden).

Kronikken satte i gang en spennende debatt, og det ble tidlig tatt initiativ til et utfyllende svar. Dessverre vil ikke DN ta inn et svar før etter påske, og som vi vet er nesten to uker fryktelig lang tid, selv i analog tidsregning. Heldigvis er finnes det ressurspersoner som Hanne LK (@katcho) som evner å samle Twittters samlede klokskap til et stykk samlet tekst. Jeg opppforderer alle til å lese dette glimrende svaret til Hege Skjeie, og spre det til hver krik og krok av Internett. En vakker dag vil noen ta en utskrift og legge det i posthyllen til alle samfunnsvitere som ikke ser verdien i en samtale hvor alle innlegg ikke er velformulerte monologer på tusen ord.


Nettdebatt – en seier for demokratiet?

25 september, 2008

I dagens Aftenposten debatterer debattant og blogger Heidi Helene Sveen (alias HvaHunSa) om nettdebatt. En debatt om en debattform som er tilgjengelig og fri for alle. Det eneste sanne debattforum. Måtte den skape debatt!

Et velformulert innlegg, helt etter mitt hjerte, som fortjener innramming og opphøyelse til herligheten. Det er ingen som skriver setninger som: «de etablerte autoriteters kolonisering av det offentlige ordskiftet…» lenger. Men nok om formulering, og mer om tema.

Det er uten tvil slik at oppblomstringen av nettdebatter og blogger representerer en stor seier for demokratiet. De siste årene har vi fått en unik mulighet som ikke var der før. Vi kan snakke med store deler av gjengen, kretsen, Norge, ja verden, direkte, hele tiden.

Igjen må jeg bare føre meg inn i enighetsprotokollen til hva hun HvaHunSa sa:

Det å kunne delta med egen stemme i en selvstendig dialog med samfunnet rundt, vil stimulere til meningsdanning, fellesskapsfølelse og personlig utvikling.

Jeg ser nå at dette blogginnlegget blir en øvelse i «klipp-og-lim», men av og til kan det være deilig å hete Dieter Neuendorf, og bare dilte etter Wirkola – sølv er ikke nederlag. Jeg har også sett med glede at dagens generasjon (nettgenerasjonen som er oppvokst uten kjennskap om et samfunn uten Internett) er langt mer øvet i å avkle forsøk på overtalelse enn tidligere generasjoner. I innlegget Dagbladet-koden som min kollega skrev for noen dager siden, ble det en het dabatt om Dagbladets stadig avslørte forsøk på kynisk manipulasjon av leserne sine.

En borgerplikt?
I Wikipedia står det en fin definisjon på hva et statsborgerskap innebærer (på engelsk)

Citizenship is membership in a community (originally a city or town but now usually a country) and carries with it rights to political participation; a person having such membership is a citizen … Citizenship status often implies some responsibilities and duties under social contract theory. «Active citizenship» is the philosophy that citizens should work towards the betterment of their community through participation … and other such efforts to improve life for all citizens.

Deltagelse i nettdebatter, blogging og forøvrig all tilstedeværelse på Internett er bemerkelsesverdig lik i definisjonen – i hvert fall et velfungerende et.

Så avslutningsvis må jeg bøye meg i støve og kaste meg på i debatten FOR nettdebatten, og si meg så utrolig enig i at passivitet er vår tids største trussel mot demokratiet, og at det derfor er en befrielse å se at det som utfolder seg på nettet i dag, er alt annet en likegyldighet. Vi tar våre pliker som aktive borgere alvorlig.

@HvaHunSa: Måtte du få rett i din spådom om at nettdebatter og blogger blir den viktigste forbindelseslinjen mellom folkets egenopplevde virkelighet og maktapparatet som skal forvalte og utvikle demokratiet.


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.