Per, du lyver!

30 september, 2009

Dette innlegget ble publisert på E24 på mandag. Det er ment som noen betraktninger rundt kommentaren til Per Valebrokks «Blytung vaktbikkje» i søndagens VG og på E24.no på mandag.
Hvor ligger fremtiden for journalistikken? I en uke har diskusjonen gått frem og tilbake rundt temaer som Twitter, sosiale medier og journalisters privatliv. Som i politikken har det dannet seg to klare blokker – de som ser at fremtiden er her nå og de som tviholder på gamle prinsipper.

I sin gjestekommentar i Søndags-VG setter Per Valebrokk generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund, pressens Peer Gynt, grundig på plass. Det er tydelig at det sitter mange ved det bordet; der Kokkvold og andre jamrer sine holdninger til journalistikken.

Valebrokk:«Nei, jeg gjør ei!»
Kokkvold: «Nå, så bann på det er sant!»
Valebrokk: «Hvorfor banne?»
Kokkvold: «Tvi, du tør ei! Alt i hop er tøv og tant!»
Valebrokk: «Det er sant – hvert evig ord!»

Kanskje var Ibsen fremsynt i sin åpning av Peer Gynt, der han på en usedvanlig passende måte klarer å oppsummere Per Valebrokks kulminasjon av Twitter-debatten som har rast den siste uken i Journalisten, Kampanje, E24, en rekke blogger og ikke minst på Twitter selv. En debatt som ble startet med at undertegnede skrev et motinnlegg til Jarle Aabøs ti antibud til bruk av Twitter.

«Det kan i virkeligheten aldri bli mediebedriftenes primæroppgave å tilfredsstille publikums behov,» har Kokkvold skrevet i en kommentar i Dagens Næringsliv. Og han lurer på hvorfor annonseinntektene har sviktet i de trykte mediene den siste tiden?

Får oss på innsiden
I følge Kampanje mener Kokkvold også at pressefolk ikke skal mene noe som helst. Til unnsetning kommer Valebrokk med deilige og kloke motspill som: «Debattfora, blogger og sosiale medier som Facebook og Twitter fører leseren og redaktøren nærmere hverandre», «Twitter er full av pressefolk fordi det er en god mulighet til å gi og få informasjon», «På Twitter betyr raushet og åpenhet alt. Den som gir, den får» og ikke minst: «Twitter handler ikke om å digge seg selv, men det handler definitivt om journalistikk».

Det siste året har nyhetsbildet vært mer fylt av Twitter-stoff enn mye annet. Som Valebrokk så sant påpeker, har denne kanalen i tillegg både vært nyhetsledende og grensesprengende i mange saker. Den har fått oss på innsiden der ingen journalister er eller får tilgang. Det er her «dagens medievirkelighet preges og skapes”.

Kokkvold og hans likesinnede er Peer Gynt i et nøtteskall. En liten porsjon av Gynts kjærlighet Solveig representerer godt Valebrokk (og for så vidt undertegnede). Tålmodighet skal til for å få til endringer. Motsetninger skal til for å få til en god debatt. Som i diktene og eventyrene er det stort sett de som tør å gjøre noe nytt og annerledes som vinner. Så også i denne debatten.

Journalistikken utvikler seg
Derfor er det på tide å løfte den opp noen hakk. Det handler ikke om Twitter. Det handler om utvikling og en naturlig evolusjon av journalistikken og kommunikasjonsfaget for øvrig.

Det er lett å miste perspektivet på hva utviklingen mot dialog på internett nødvendigvis må ha å si for journalister og kommunikasjonsrådgivere. Jeg har skrevet og sagt det utallige ganger de siste årene, men jeg gjentar det gjerne igjen. Det handler ikke lenger om deg, men om dem. Det handler ikke om teknologi, men om kommunikasjon. Sosiale medier er ikke en ropert, men et høreapparat. Og kanskje det viktigste av alt — det er ikke lenger «vi» folk er opptatt av, men «jeg».

Målet er ikke å kontrollere samtalen, målet er å muliggjøre, inspirere, lære og ikke minst engasjere. Dette gjelder i aller høyeste grad også i journalistikken.

Endrer perspektiver
Med dette perspektivet bør nok Kokkvold gjøre seg noen nye tanker om hva fremtiden for faget bringer. Hva skal til for at han kan finne sin Solveig. Det er ikke noe nytt med sosiale medier, sosiale nettverk eller debattfora. Vi har alltid snakket sammen. Men nå er plattformen Internett som kommunikasjonsfasilitator her, tilgjengelig for alle, hele tiden; journalister, bedrifter, organisasjoner, privatpersoner og politikere. Viktigst av alt – det endrer en del perspektiver for alle, enten man vil eller ikke.

Enig blir de nok aldri, Per og Per. Som Martine Aurdal uttalte i Kampanje: «Vi får være enige om å være uenige».

Så avslutningsvis håper jeg Per (Valebrokk) får siste ordet: «Vi treffes på siste korsveien, Per (Kokkvold); og så får vi se om —; jeg sier ikke mer»

Ruller videre
På Dagbladet  har de tatt tak i vitsestorm mot Kokkvold
Kampanje refererer også til samme sak


Leiligheter til salgs på Facebook

24 juni, 2008

E24.no og forsiden av VG-Nett i dag kan vi lese om bruken av nye virkemidler som Facebook for å få oppmerksomhet fra leilighetskjøpere. I disse dager hvor det ligger rekordmange leiligheter for salg på steder som Finn.no kan det være lurt å prøve nye og flere metoder.

Spesielt i markedet for førstegangskjøpere er helt klart sosiale og digitale medier relevant som markedsføringskanal. Vær der kjøperne er – og kjøperne er på nett. Selv om annonser ligger tilgjengelig på nett allerede, skal de konkurrere med 21 172 andre boliger på Finn.no. Da kan det være vanskelig å nå fram. Spre derfor budskapet gjennom flere kanaler, og ikke minst involver potensielle kunder i jungeltelegrafen. Mennesker stoler på mennesker, og ikke nødvendigvis eksperter. Derfor vil det være lurt å involvere andre brukere, som for eksempel bor i det området du skal selge boligen, og be om innspill. De kan være gode ambassadører for området, for blokken, for leiligeheten.

Det handler om å involvere nettverket ditt, og gjøre ditt objekt tilgjengelig og relevant for potensielle kjøpere. Facebook kan da være et relevant sted å spre budskapet ditt. En million nordmenn samlet på ett sted er et godt utgangspunkt. Men hvorfor stoppe der?

Hvorfor ikke dele bilder av leiligheten på Flickr, eller legge ut noen fristende videoer på egen YouTube-profil? Hva med en egen nettside/blogg om objektet du selger hvor andre kan kommentere og komme med innspill til aktiviterer og kafeer i området? Spre det deretter på Twitter og Nettby. Mulighetene er uendelige og de er gratis!


Staten, ikke helt på nett

10 mars, 2008

Ulf Petter Hellstrøm i Aftenposten skriver i dag saken «Må vise ansikt på Facebook» på E24 der han refererer til medieforsker Tanja Storsuls innspill om at det offentlige Norge må være på de arenaene målgruppen er. Jeg kunne ikke være mer enig. Samtidig er forskningen upresis, av den grunn at den har startet i feil ende.

– Det offentlige må tenke gjennom hvordan man bruker de nye mulighetene, sier Storsul. Det er det ikke bare staten som må. Privatpersoner, næringsliv, offentlige myndigheter og etater, organisasjoner, politiske partier og stiftelser. Alle må de tenke gjennom sin kommunikasjon med omverden.

Facebook eller ikke Facebook, er IKKE spørsmålet
Imidlertid stusser jeg over fremgangen til medieforskningen. I oppdrag fra fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys, skal ikke spørsmålene være om Facebook er en døgnflue eller om sosiale tjenester er i ferd med å ersattte e-post. Dette er helt irrelevante spørsmål. De interessante spørsmålene er:

  • Er vi der målgruppen er?
  • Tar vi forbrukermakten på alvor?
  • Lytter vi til samtalen som foregår på nett?
  • Har vi lært oss språket til målgruppen på nett?
  • Har vi en helhetlig digitalsosial strategi for kommunikasjon i nye kanaler?

Facebook eller ikke, er derfor irrelevant i seg selv. Det er bare ett medium i jungelen av sosiale nettverk på nett. Det som er viktig er å gjøre seg opp en mening om dette er dette relevant for meg? Vet jeg hvem som snakker om meg, og hva snakker de om? Hvor møtes min målgruppe på nett?

Lytte, engasjere, påvirke
I den rekkefølgen. Det er umulig å engasjere seg i noe du ikke kan noe om uten å miste troverdighet. Det er umulig å påvirke direkte en målgruppe du ikke har lyttet til og engasjert deg i. Sånn fungerer vi mennesker og sånn fungerer nettet og sosiale medier. I bunn av dette må det ligge en solid strategi som er forankret i foretningmessige, politiske eller organisatoriske målsetinger. Målet er ikke å være på Facebook, bare for å være på Facebook.

Så svaret på spørsmålet som ble stilt om staten skal justere sin informasjonsstrategi, er et rungende JA. Fremgangsmåten derimot må være gjennom grundig arbeid og lytting, og ikke ved å avlede de virkelige strategiske valgene med å stille spørsmål om Facebook.

Erfaring, erfaring, erfaring
I Norge er det ikke mange som har erfaring nok i de nye mediene til å se mulighetene på et strategisk nivå, eller ta de underliggende truslene alvorlig. I GCI Communique har vi jobbet målrettet med det vi kaller Digital Media Relations (DMR) i flere år, hjulpet norske og internasjonale bedrifter med å kommunisere med målgruppen, direkte, hele tiden gjennom nøye planlagte strategiske valg.