Aabø, Kokkvold, Johansen — bedre uten Twitter?

2 oktober, 2009

Debatten om journalistikken, kommunikasjonsfaget og framtida raser, både på Twitter (her representert ved @IdaAa), på blogg og i spaltene i bransjemediene om dagen. Vi i Sermo har vært aktive på siden som hevder at sosiale medier bringer både journalistikken og kommunikasjonen et skritt videre.

skrivemaskinOg det mener jeg, for vårt fags og for journalistikkens del. (For ordens skyld: Jeg har vært journalist i nesten 10 år og jobbet på Institutt for journalistikk før jeg begynte i Sermo, så det er et fag jeg synes jeg kan ha en formening om.)

Men dette gode spørsmålet fra Aage Myksvoll fikk meg til å tenke: «Blir enkelte personer bedre hørt av å ikke være i sosiale medier»? Det følgende er bare halvveis ferdigtenkte tanker, og jeg er ikke helt enig med meg selv hele veien, så her tar jeg gjerne innspill.

La oss for det første se sosiale medier under ett — det blir fort mye snakk om Twitter eller ikke Twitter. Det mener jeg er meningsløst. Twitter kan til og med tenkes å være øøøørlite grann hypet av journalister og teknohuer det siste halvåret.

Hvis vi snakker om sosiale medier som paraplybegrep; kan man oppnå noe ved å holde seg borte? Jeg tror svaret er et betinget ja.

1. En mer polarisert debatt

Jeg mener både Per Edgar Kokkvold og Jarle Aabø skylder bransjen sin å holde seg oppdatert ved å bruke de verktøyene som utvikler fagene de representerer. Og det er meg til stor glede at Kokkvold nå varsler sin inntreden på Twitter. Han er en mann jeg respekterer høyt og tror kan bidra til sosialmedie-fellesskapet. Men jo, man oppnår noe ved å holde seg borte: En mer opphetet debatt enn om Kokkvold og/eller Aabø hadde møtt Twitter-fantastene på deres egen hjemmebane, korrigert feilsiteringer, nyansert oppfatninger osv. Så kanskje har de lykkes i å bringe debatten et steg videre.

2. Fortsatt saklig og «opphøyet» omdømme

En del kompetente personer er vant til å uttale seg med stor tyngde, omtrent som om de «avgir fasit» i et spørsmål. Men i de sosiale mediene handler alt om dialog, og man kan i alle fall ikke regne med å være uimotsagt. Så hvis man opptrer i sosiale medier fordi man føler at man må, og ikke fordi man har lyst, kan man kanskje bli tillagt mindre autoritet enn man er vant til. For det er utvilsomt en del snakk om middagslaging, slanking, trening og andre personlige temaer i de sosiale mediene, og det kan være noe man ikke ønsker å blande ut autoriteten sin med. (Takk til Håkon Mork og Storm for innspill til dette punktet.)

Flere etablerte autoritetspersoner har klart overgangen godt, blant dem Aftenpostens Knut Olav Åmås og E24-kommentator Elin Ørjasæter. Det tror jeg beror mye på å omfavne dialogen. Men er du skeptisk til dialog og føler deg presset inn i sosiale medier, er det ikke garantert at du tjener på å entre arenaen.

3. Spisse egen eksisterende kompetanse

Noen er kjempegode på det de driver med i dag. Ære være dem for det. Og kanskje har du kunder/målgrupper som ikke er opptatt av sosiale medier. Da er det ikke noe galt i å dyrke spisskompetansen sin. Kommunikasjon er et fag der du etterhvert må kunne tilby kundene «full pakke». Men i andre fagområder enn media er sosiale medier kanskje enda ikke et must, men en bonus.

Det er nok et større spørsmål hva du går glipp av ved å ikke være til stede, enn hva du oppnår ved å være fraværende. Men det får bli filosofering for en annen bloggpost.

Foto:

http://www.flickr.com/photos/valerianasolaris/ / CC BY 2.0
Advertisements