Jarle Aabø og jeg lever i to forskjellige verdener.
Etter å ha lest artikkelen «Twitter flytter grenser» på journalisten.no innser jeg at kommunikasjonsbransjen fortsatt lever i steinalderen på en del områder.
I sin tipunkts liste over hvorfor Twitter ikke fungerer for journalister eller informasjonsrådgivere viser Aabø at han har dyppet tærne sine i fremtidsvannet og funnet det for varmt og ubehagelig.
Oppdatert: 23. september bruker Aabø sin spalte på E24 til å gjenta og utdype sine meninger om Twitter under tittelen «Journalister og Twitterfjas». Hans viktigste poeng er valid nok; hva skal journalister bruke Twitter til? Men Aabø er samtidig like opphengt i Twitter og Martine Aurdal som kirken er i folks seksualvaner, det er ikke nødvendigvis fruktbart. Han mister samtidig perspektivet på hva utviklingen mot dialog på Internett nødvendigvis må ha å si for kommunikasjonsrådgivere og journalister. Det er synd, fordi han burde se muligheter mer enn problemer. For å se perspektivene her, så vil vi anbefale å lese (papir!) Brian Solis bok «Putting the Public back in Public Relations». Kommunikasjon på Internett handler ikke om Twitter, men om å være tilstede der interessegruppene dine er og føre en dialog i et språk de forstår.
En undersøkelse vi utførte sammen med Cision i sommer viste at norske journalister omfavner Twitter og bruker det til alt fra research til relasjonsbygging.
Det er bekymringsverdig for kundene at Jarle Aabø og andre i bransjen fortsatt betrakter seg som informasjonsrådgivere og ikke ser verdien av toveiskommunikasjon. De virker redde for nye kommunikasjonsformer. I dagens mediebilde har du ikke behov for kontroll med mindre du har noe å skjule. Og har du et dårlig produkt, kan ikke en informasjonsstrategi beskytte deg.
Gode produkter, selskaper, tjenester og ansatte tåler, og ønsker, åpenhet og dialog med sine omgivelser. Dette åpner spesielt Internett, og særlig sosiale medier, for. Et godt eksempel er Dell, som benytter hele spekteret av sosiale tjenester på Internett. Ved å være oppsøkende, lytte aktivt og delta i samtalen har de kuttet antall henvendelser til kundeservice med over 35 prosent, avverget en rekke potensielle kriser og solgt PCer på Twitter for over 2 millioner dollar, for å nevne noe.
Norsk nærings- og organisasjonsliv er i ferd med å forstå fremtiden. Kampanje refererte i går Dataforeningens undersøkelse der næringslivet og organisasjoner sier at de vil doble aktivitetsnivået i sosiale medier neste år.
Her er Sermo Consultings ti grunner til at Twitter og andre sosiale medier fungerer til de grader for journalister og kommunikatører:
- En ekstremt målrettet kanal for dialog. Helt nye muligheter for segmentering og målgruppetenkning
- Åpner for personlig relasjon til journalister/rådgivere, politikere og andre opinionsledere
- Kortformen krever presise formuleringer. Har du en relevant, konkret melding, får du gjennomslag
- Presist, konkret språk reduserer muligheten for misforståelser
- Deltakelse i sosiale medier gir rådgivere innsikt i interessegrupper. Effektiv twitterbruk er viktig tidsbruk for en journalist og rådgiver
- Er et viktig redskap for å bygge troverdighet som moderne journalist eller rådgiver
- Avhengighetsskapende 🙂
- Skaper entusiasme i og for omgivelsene dine
- Løpende mulighet for dialog, kunderelasjon og krisehåndtering
- Vil føre til presseomtale og twittermeldinger i VG.
(P.S. Alle punktene over er kortere enn 140 tegn)
Arnt Eriksen
Henrik
Ingeborg Volan
mathiasmikkelsen
Marius Eriksen
Rikke Moe
Thomas Tangen
Sermo Consulting 
Bra innlegg! Kunne ikke vært mer enig : )
Veldig enig med dere i Sermo.
At Twitter fungerer journalistisk er jo allerede bevist når vi ser at nyheter kommer på twitter lenge før de ender opp i (nett)avisene. At journalistene ikke alltid er de som kommer med slike tweets er en annen sak.
Jeg er ikke journalist selv, men jeg finner utrolig mye relevant info via twitter. Ikke minst fordi jeg selv velger hvem jeg ønsker å følge. Jeg har full forståelse for at det kan komme mye rart nedover lista, men hvis du forholder deg til twitter som med blogger, at du følger de som er interessante for deg, så fungerer dette (etter min erfaring) veldig bra.
Videre er dialogen med omverdenen utrolig viktig. Ved å ha kontakt med sine lesere/kunder/klienter osv, gir man seg selv muligheten til å bli bedre. Direkte konstruktiv tilbakemelding er viktig. Det krever at du er villig til å ta et kritisk blikk på deg selv, og det tror jeg er noe de fleste av oss har godt av en gang i blant.
Til sist (noe ulikt min kommentar her) er det noe i det å være kort og konsis. Kom til poenget 😉
– Lars-Christian Elvenes
Bra og klar tale Marius. Lenge leve sosiale medier! Mitt bidrag i debatten handler om at mange kunder blir nedringt av rådgivere som mener sosiale medier er eneste medisin. Oppgavene og problemstillingene er som jeg du vet ofte mer sammensatt en som så.
Fortsatt er 3 mill ikke medlem av Facebook, og TV-titting øker. Hvordan ser du for deg at vi prioriterer sosiale medier som en del av et større maskineri?
Nils
Bra innlegg! Om folk ikke får noe ut av twitter, sier det mer om dem. Å klage over at det er kjedelig på Twitter er som å klage over at det er kjedelig på din egen fest der det er du som har invitert alle gjestene. Om festen din blir kjedelig er det vel ikke fester generelt det er noe galt med?
De som har prøvd Twitter en stund, og opplevd positive ting vil så klart promotere dette (inkludert meg selv). Vi tvitrere blir nærmest indignert om andre ikke deler vår oppfatning, men vi kan jo ikke påtvinge andre vårt syn.
Jeg tror Twitter og andre sosiale media har såpass sterkt moment, at Aabø og andre «uvitende» synsere kan ikke stoppe det uansett. Dersom vi som har skjønt sosiale media (les: «har stor tiltro til» om du vil) bør ikke bruke så mye tid på å irritere oss over dinosaurene. Regner med at de blir tatt med bukse nede senere allikevel, men det er jo synd på kundene deres.
Twitter er fortsatt et lite samfunn, og som med de fleste andre lignende «subkulturer» skjønner ikke omverdenen hva som driver den og entusiasmen.
Jeg er imponert over Twitter, med korte beskjeder og muligheter (lenke) til fordypninger. Da det stadig åpnes nye bruksområder for twitter-teknologien vil nyhetsformidlingen ta interessante retninger. I mange tilfeller raskere og dypere enn man er vant med. Journalister som ignorerer dette fenomenet vil nok gå glipp av noe viktig i forhold til eget yrke.
Twitter er fortsatt nytt som kanal og jeg er selv stor tilhenger av twitter. Men det er andre kanaler som skal holdes åpne og ikke minst hvilke kanaler finner journalister mest komfortable å jobbe gjennom er opp ti hver enkelt.
Takk for alle kommentarer, og det var gledelig å se at debatten raste på Twitter i går. Tror vi fikk frem poenget!
Også er jeg enig i det Dag skriver her om at vi som har opplevd positive ting med bruk av sosiale medier vil promotere dette mer enn andre. Det er vanskelig å bli helt objektiv her. Men så er det sånn at det ikke er objektiviteten som råder i denne sfæren. Den er personlig, direkte og åpen.
Det er mye unødvendig preik i det offentlige rommet på Twitter. Der er det enda mer belastende enn på Facebook. Der kan du jo styre unna! Terskelen for å tvitre må ligge mye høyere enn i dag.
Aabø har rett når han sier at det er for mange intime betrolelser. Også fra personer som burde vite bedre.
Når det er sagt: Twitter er utmerket når kanalen brukes på riktig måte. Men jeg tror «markedet» kommer til å vise den riktige bruken av twitter. Støyen forsvinner, og tilbake står de mest seriøse. Og kanskje de morsomme som presenterer virkeligheten på en annerledes måte på 140 tegn.
Artig eksempel, dette her, på retorisk maktspråk – det språket folk vanligvis tyr til når de ikke stoler på tyngden i egne argumenter eller ikke gidder å argumentere skikkelig. Den lettvinte løsningen blir da å bruke karakteristikker på motpartens meninger som alle må oppfatte som negative, og samtidig bruke positivt ladete karakteristikker på det meningsfeller står for.
Retoriske eksempler i dette tilfellet er å hevde at motparten lever i fortiden, er redd for framtiden og for nye kommunikasjonsformer, mister perspektivet og ser problemer i stedet for muligheter (sic). I motsetningen til dette innehas de riktige meningene av folk som tåler og ønsker åpenhet og dialog med sine omgivelser er oppsøkende, lytter aktivt og deltar i samtalen og forstår framtiden.
Mye floskler og svada med andre ord, men kanskje et effektivt substitutt for argumenter?
Retorikk er en meget viktig del av en debatt og har vært det siden antikken, http://no.wikipedia.org/wiki/Retorikk
Aabø tåler det, han er ikke helt fremmed for slike grep selv.
Når det er sagt, så kommunikasjonsfaget i ferd med å endre seg, og det er godt dokumentert gjennom eksempler og referanser i innlegget.
Kanskje litt på sida av Aabø sine argumenter, men ser at det er kommentert tidlegare her:
Er sjølv ein semi-aktiv twitre som følger fleire av dei «store» i Norge, og legger merke til at mange av dei argumenterer at den rette måten å twitre på er den måten dei bruker. Trivielle og kvardagslege meldinger er i så måte bannlyst. Men kvifor skal det vere slik? Kvifor skal det vere «høyere terskel» for å twitre?! Det lukter litt maktbruk her, noko som vel twitter er eit ypperleg middel for å bryte ned, eller?
(Eit godt eksempel etter mi meining på ein person som klarer å kombinere det personlege og det faglege, er Thomas Moen (@thomasmoen) som ikkje er redd for å seie at han har middag med dama. Eit ekte menneske med andre ord….)
@desheng – Jeg er helt enig med deg her. Og av den grunn helt uening (fortsatt) med Jarle Aabø.
I sitt siste innlegg på Kampanje i dag (http://www.kampanje.com/medier/article502745.ece) skriver han: «Sammensausingen av fag, roller og privatliv tror jeg er omdømmesvekkende, og det er noe journalister, redaktører, politikere og informasjonsrådgivere bør tenke over.»
Jeg mener derimot at sammensausingen av fag, roller og privatliv er omdømmeforsterkende. Se bare på Steinar J. Olsen i Stormberg.
Jeg gjorde som Aabø, og prøvde Twitter i noen måneder i sommer. Jeg oppfattet det norske twitter-miljøet – for det MÅ vi ha lov til å kalle det, så lite som det fortsatt er – som internt, ensrettet og «kult». Så lenge det fortsetter å være slik vil det aldri nå særlig bredt ut.
140 tegn var en smertefull begrensning for meg, som liker å diskutere. Det passer sikkert for mange, men ikke for meg.
Min hovedinnvending mot Twitter er imidlertid forholdet mellom personlige ytringer og tidsbruk: Hvis alle du følger skal tvitre om personlige ting blir det for mye informasjon, man oversvømmes av mas. Da tar Twitter for mye tid. Hvis tvitring går i retning av å bli brukt til stadig mer praktisk informasjonsutveksling og færre «Nå har jeg akkurat løpt en mil, griller elg-skalle her på terrassen i solsteiken nå» (som jeg tror vil skje, litt som Monsen nevner) så vil det ALDRI bli et sosialt medium for Folk Flest. Da er det mer kos på Facebook.
@Tromtrom Jeg må si meg enig i at personlige meldinger om middag og lignende kan fort bli at man oversvømmes av mas og finner rett og slett ikke informasjon med verdi eller det tar for lang tid. Jeg kan bli litt irritert på slike utsagn. Jeg er allikevel enig med både @desheng og @Marius Eriksen om at en viss sammensmelting av fag og personlig kombinasjon er omdømmeforsterkende. MEN jeg mener her at man må velge sine personlige utsagn med omhu, og altså tenke seg om hva som er relevant for andre å vite. Jeg har hørt at Twitter har blitt sammenlignet med et større middagselskap, der folk sitter og prater og noen hører på en, andre på en annen, og gjestene sender av og til direkte meldinger tilbake. En god lignelse. Tenk deg et selskap der folk sitter og snakker om hva de hadde på matpakken i går ? Ganske kjedelig selskap spør du meg 🙂
[…] av faget. Sermo consulting og deres ”unorske” tilnærming til PR ble særlig synlig i debatten om sosiale medier med Jarle Aabø i september. Diskusjonen, som i grove trekk handlet om bruken av […]