Hei, Staten, hører du meg?

Dette er en kladd til debattinnlegg om utkastet til ny statlig kommunikasjonspolitikk. Det er tenkt som hovedinnlegg i Dagens Næringsliv. Vi tar gjerne innspill før vi sender den inn, enten det gjelder formuleringer eller innhold!

Innlegget her blir forresten også postet på bloggen til NONA, bare for å få flest mulig innspill.

Hei, Staten, hører du meg?

”Vi skal ha aktiv dialog med innbyggjarane både på tenesteutvikling og politikkutforming,” lover Heidi Grande Røys i forordet til ny statlig kommunikasjonspolitikk, som nå er ute til høring. Viljen til dialog er forbilledlig. Dessverre gjør resten av dokumentet lite for å sikre at dialogen gjennomføres.

For selv om navnet er endret fra ”informasjonspolitikk” til kommunikasjonspolitikk, bygger også det nye dokumentet på en tradisjonell PR-tankegang. Det handler om budskap som skal ut til folket. At folket, borgerne, skal få bli informert om sine rettigheter, plikter og muligheter til påvirkning.

Ikke et eneste sted skisseres rutiner for at staten skal lytte.

Ny teknologi og sosiale, internettbaserte medier har åpnet en ny verden av dialog for nettbrukerne. Og nettbrukerne, det er 70 prosent av oss hver dag. 99 prosent av nordmenn har tilgang til internett i bredbåndshastighet hvis vi ønsker det. Det, kombinert med framveksten av sosiale medier som blogger, Twitter og Facebook, har oppdratt nordmenn til å bli moderne nettbrukere: Vi vil bidra. Vi vil mene noe. Vi forventer å bli hørt. Grunnen til dette er selvfølgelig at det ikke er medier som er sosiale, men vi, innbyggerne.

I et demokrati står staten til tjeneste for innbyggerne, deg og meg. Det er vi som velger våre ledere. Staten eksisterer på grunn av oss. Så vi vil ikke bare bli informert om våre rettigheter, vi vil aktivt bli bedt om å bidra til å forme samfunnet vi er en del av. Sosiale medier senker terskelen for å ytre seg. Det er mulig for Ola og Kari å si sin mening om barnehagepolitikken eller hvor vanskelig det er å få plass til mamma på aldershjem. De sier det, faktisk, på bloggene sine eller i Facebook-statusen sin. Men de kommer aldri til å forfatte en formell høringsuttalelse til et statlig politisk forslag.

Derfor er det skuffende at utkastet til kommunikasjonspolitikk ikke inneholder rutiner for å lytte til borgerne, for å engasjere innbyggerne til dialog og idédugnad. Teknologisk er det fullt mulig å lytte til nettsamtalen. Det bør staten gjøre, for å finne ut om borgerne mener myndighetene gjør en god nok jobb. I tillegg kan sosiale medier bidra til økt engasjement om viktige saker. Man kan mobilisere, be om innspill, sende lenker og lage nettbaserte opprop. Denne mobiliserende kraften burde staten virkelig jobbe for å få del i. Departementer og statsorganer forvalter tross alt det hver og en av oss burde bry oss aller mest om: Samfunnet vi er en del av.

Det merkelige er at staten egentlig vet bedre. De lytter allerede. Regjeringen og flere departementer bruker Twitter, kommuner og fylkeskommuner har god erfaring med Facebook. Statsråd Grande Røys selv var nylig svært stolt over boka ”Delte meninger”. Den handler om delingskulturen på nett, og er lansert som en kombinert bok og blogg.

Så problemet er ikke at staten ikke prøver. Problemet er at viljen til å lytte ikke blir nedfelt i det politiske styringsdokumentet. Når noe ikke er pålagt, blir det frivillig. Da er det avhengig av ildsjeler. Det blir ikke systematisk. Og før eller senere går det i glemmeboka.

Bloggen knyttet til den nye kommunikasjonspolitikken er et eksempel. Den ble lansert 31. mars, og der blir du og jeg oppfordret til å komme med innspill. Det er det flere som har gjort. Men de som har ytret seg og kommet med forslag til forbedringer, får ikke svar. Siden 14. april har ikke departementet svart de mange som har ytret seg. Hvis de som skrev inn, fikk en indikasjon på at noen lyttet og tok innspillene med seg videre inn i politikkutformingen, ville de kanskje bli enda ivrigere på å komme på gode ideer.

Kommunikasjonspolitikken bør bli oppdatert med klare rutiner for å lytte til folket, legge til rette for at borgerne skal få si sin mening og ikke minst verdige dem et svar når de faktisk engasjerer seg i staten sin. Først da kan dette dokumentet bli et skikkelig styringsverktøy for hvordan staten skal forholde seg til borgerne – ikke et skriv om hvordan offentlig sektor skal hegne om sitt eget omdømme.

Hvordan bør statens kommunikasjonspolitikk se ut?

Fornyingsdepartementets utkast til ny statlig kommunikasjonspolitikk er på høring. Høringsfristen er 1. juli, og før den tid arrangerer departementet og DIFI en konferanse på Litteraturhuset 11. juni.

Vi skriver på en kronikk i forbindelse med høringsprosessen. Kommunikasjonspolitikken er for viktig til at det skal være en litt lukket, anonym høringsprosess, så litt oppmerksomhet er på sin plass. Og nå vil vi gjerne ha innspill! Legg igjen en kommentar i bloggen her, så kan vi komme med innspill på dugnad.

Staten trenger en politikk for å lytte, ikke bare kommunisere ut.

Vårt umiddelbare inntrykk: Staten prøver mye nytt innen nett og sosiale medier om dagen. Fornyingsdepartementets blogg og bok Delte meninger er et eksempel, departetmentets blogg for kommunikasjonspolitikken er et annet. Men dette reflekteres ikke i forslaget til kommunikasjonspolitikk. Utkastet er fullt av fine ord og rundt formulerte fraser om hva man bør og kan gjøre.

En klar policy på å engasjere befolkningen, be om innspill og tilby åpenhet i statlige prosesser må til. Ikke minst mangler utkastet rutiner for informasjonsinnsamling og å lytte til samtalen på nett. Høringsutkastet er forbløffende lite konkret.

Men hva synes dere?

(Foto av Flickr-brukeren Orange_Beard, brukt under en Creative Commons Attribution-lisens.)

Staten, ikke helt på nett

Ulf Petter Hellstrøm i Aftenposten skriver i dag saken «Må vise ansikt på Facebook» på E24 der han refererer til medieforsker Tanja Storsuls innspill om at det offentlige Norge må være på de arenaene målgruppen er. Jeg kunne ikke være mer enig. Samtidig er forskningen upresis, av den grunn at den har startet i feil ende.

– Det offentlige må tenke gjennom hvordan man bruker de nye mulighetene, sier Storsul. Det er det ikke bare staten som må. Privatpersoner, næringsliv, offentlige myndigheter og etater, organisasjoner, politiske partier og stiftelser. Alle må de tenke gjennom sin kommunikasjon med omverden.

Facebook eller ikke Facebook, er IKKE spørsmålet
Imidlertid stusser jeg over fremgangen til medieforskningen. I oppdrag fra fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys, skal ikke spørsmålene være om Facebook er en døgnflue eller om sosiale tjenester er i ferd med å ersattte e-post. Dette er helt irrelevante spørsmål. De interessante spørsmålene er:

• Er vi der målgruppen er?
• Tar vi forbrukermakten på alvor?
• Lytter vi til samtalen som foregår på nett?
• Har vi lært oss språket til målgruppen på nett?
• Har vi en helhetlig digitalsosial strategi for kommunikasjon i nye kanaler?

Facebook eller ikke, er derfor irrelevant i seg selv. Det er bare ett medium i jungelen av sosiale nettverk på nett. Det som er viktig er å gjøre seg opp en mening om dette er dette relevant for meg? Vet jeg hvem som snakker om meg, og hva snakker de om? Hvor møtes min målgruppe på nett?

Lytte, engasjere, påvirke
I den rekkefølgen. Det er umulig å engasjere seg i noe du ikke kan noe om uten å miste troverdighet. Det er umulig å påvirke direkte en målgruppe du ikke har lyttet til og engasjert deg i. Sånn fungerer vi mennesker og sånn fungerer nettet og sosiale medier. I bunn av dette må det ligge en solid strategi som er forankret i foretningmessige, politiske eller organisatoriske målsetinger. Målet er ikke å være på Facebook, bare for å være på Facebook.

Så svaret på spørsmålet som ble stilt om staten skal justere sin informasjonsstrategi, er et rungende JA. Fremgangsmåten derimot må være gjennom grundig arbeid og lytting, og ikke ved å avlede de virkelige strategiske valgene med å stille spørsmål om Facebook.

Erfaring, erfaring, erfaring
I Norge er det ikke mange som har erfaring nok i de nye mediene til å se mulighetene på et strategisk nivå, eller ta de underliggende truslene alvorlig. I GCI Communique har vi jobbet målrettet med det vi kaller Digital Media Relations (DMR) i flere år, hjulpet norske og internasjonale bedrifter med å kommunisere med målgruppen, direkte, hele tiden gjennom nøye planlagte strategiske valg.

Nordmenn best i verden – på internett

Ferske tall om internettilgang og -bruk kom i går, og de viser at nordmenn for første gang har høyest internettpenetrasjon i verden – hele 88 prosent ved utgangen av 2007. Samtidig er vi Europas mest avanserte brukere.

Nederland, Island og Danmark har historisk sett ligget hakket foran oss, men nå er det nordmenn som ruler nettet i følge http://www.internetworldstats.com/top25.htm

I går kunne vi også lese på Fornyings- og administrasjonsdepartementets nettsider at nordmenn er mer avanserte brukere av internett enn de fleste andre europeere. Samtidig viser statistikken fra Eurostat at generasjonskløften og kjønnsskillet er vesentlig mindre i Norge enn i EU.

For eksempel er norske kvinner vesentlig bedre representert på internett enn sine EU-søstre. Og jo eldre de er desto større er forskjellen. Det er bare 19 prosent av EU-kvinner over 55 år som er på nett minst en gang i uken, mens hele 54 prosent av norske kvinner i samme aldersgruppe.

Fortsatt er det de unge som bruker internett mest. 95 prosent i aldersgruppen 16 til 24 år bruker internett ukentlig, mens 79 prosent av unge innbyggere i EU gjør det samme.

Når det gjelder bruken av internett er nordmenn også på topp. Dobbelt så mange nordmenn som EU-borgere har opprettet en nettside og lastet ned programvare fra nett.

– Statistikken viser at Norge har god og bred digital kompetanse i europeisk målestokk. Dette gir inspirasjon til det videre arbeidet med å sikre at alle har digital kompetanse, sier fornyingsminister Heidi Grande Røys.

Les hele rapporten her.